De opprinnelige stasjonsbygningene ble da flyttet noen meter for å gi plass til den nye bredsporede banen. Tredje generasjon stasjonsmiljø var billettkontor, kiosk, kafé og forretninger under skinnegangen som kom i 1993 samtidig med tilretteleggingen av Otto Sverdrups plass og bussterminalen. Arkitekten for Otto Sverdrups plass var Arne Henriksen.
Drammensbanen – eller Vestbanen kom i 1872 som den femte norske jernbanen. Av økonomiske grunner var den smalsporet. Sandvika stasjon er en av stadskonduktør G. A. Bulls stasjonsmiljøer i sveitserstil. Han sto også bak Østbane- og Vestbanestasjonene og planla og tegnet mange av husene i Homansbyen i Oslo. På Sandvika stasjon var inngangen til stasjonsbygningen utformet som en veranda med søylebåret pulttak og med en konsollbåret ark med rike snekkerdetaljer. Gavlene var utstyrt med spir. På plattformsiden bar åpne trekonstruksjoner taket, som hang ut over perrongen. I første etasje var det venterom, billettluke og kontorer. I annen etasje var det bolig for stasjonsmesteren.
En ny stasjonsbygning i mur i nyklassisistisk stil, tegnet av arkitekt Utne, ble bygget til den normalsporede banen som ble åpnet i 1917, og bygningsmiljøet i sveitserstil ble flyttet noen meter. Denne bygningen ble med stor motstand fra lokalbefolkningen revet i 1993. Stillverkshuset fra 1923 ble tegnet av Bjarne F. Baarstad, NSB. Det var i betong og det eneste i sitt slag i Norge.
Sandvika stasjon er en verdig representant for mellomstasjonene fra jernbanens første periode, og det eneste stasjonsmiljøet i sveitserstil som er bevart mellom Oslo og Drammen. Stasjonsbygningen, godshusene og stillverket er regulert til bevaring. Utbyggingen av jernbanestasjonene fikk stor betydning for utbredelsen av den nye arkitekturen og påvirket den lokale byggeskikken utover landet. Sandvika stasjon er et godt eksempel på det. Stasjonen har hatt stor innflytelse på boligarkitekturen i Sandvika på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet.
