Restaurant Caspar - tett på Monica Bølgen 

Restaurant Caspar - tett på Monica Bølgen 

Publisert av Anne Jespersen den 19.02.21. Oppdatert 19.02.21.

Hun pusset opp det gamle bakrommet til et mikrokjøkken med produksjon av boller og baguetter, for å ha «litt i tillegg» til kaffe og te. På initiativ fra Bærum kommune ble det igangsatt et testprosjekt med matservering i Bakgården sommeren 2011, og Monica ble med. Hun ansatte sønnen Fredrik som ansvarlig «kokk» - dengang bare 17 år og mest opptatt av å «sitte på rompa og trykke på PC-taster», ifølge mor. Fredrik fikk et intensivkurs på 2 timer med stefar Toralf - en av Norges ledende kapasiteter på gastronomi, og var igang. Det ble enkle retter, men mye ansvar, og sommerjobben ble en stor suksess med opptil 70 gjester til lunsj hver dag.

 
Etter braksuksessen ville kommunen året etter på nytt ha Monica med på laget i Bakgården. Lokalet ble etterhvert for trangt, både i forhold til boltreplass og Mattilsynets strenge regelverk, og et rom i den brune puben Rådhuskroa vegg-i-vegg ble innlemmet i bedriften. Kroas leiekontrakt var utgått, og ble etterhvert nedlagt - til sorg for trofaste tilhengere. Den hadde skapt engasjement i Asker og Bærum med aksjonen «La kroa leve» med 1.500 underskrifter til støtte for å bevare kroa - den eneste i sitt slag i Bærums hovedstad.

 
Det ble laget nytt kjøkken, serveringen ble utvidet til 5 måneder, og ting begynte å skje. – Vi måtte ansette flere folk, som servitører og kjøkkensjef, og ble en enda større suksess, sier Monica. Det var litt primitivt, det var utfordringer, men kjempegøy.

 

 Kroa

 Pub-lokalet skulle fylles med noe nytt, hvem ville drive? Det var mange søkere, og flere flotte, seriøse aktører, men Monica fikk tilslutt tilbudet. Hun hadde allerede lagt ned mye arbeid i kaffe- og tebutikken, og hadde et konsept som falt i smak. Det skulle være en italienskinspirert folkerestaurant, med bakgården som en liten godbit ved siden av, en riktig oase. – Toralf var skeptisk, men bidro når han forstod at dette var noe jeg virkelig ville, forteller Monica.

– Dessverre fulgte det en «heksejakt» med skittkasting og påstander om å være «korrupt», fra de som ønsket at jeg skulle drive puben videre i samme ånd som før. Det føltes veldig tøft, med avisskriverier, beskyldninger, trusler og telefoner hjem til meg privat. Det ble brev til politikere, artikler i landsdekkende aviser - i det hele tatt veldig ubehagelig. Sånn sett var det en dårlig start, men jeg har heldigvis bein i nesa og klarte å stå i det.

 

 Caspar - eller Brambani?

 Navnvalget ble et kapittel for seg. Fra Caspar til Brambani til Caspar igjen. En fjern slektning av Brambani-familien mente Brambani var et skjermet etternavn, han ropte advokat, ville ha penger og saksøke Monica. – I ettertid ser vi jo at vi burde ha tenkt på dette, lovverk er lovverk - vi byttet navn, men det koster. Vi gikk brutalt i minus det første året, og brukte mye av egen lomme.

En dag dukket det plutselig opp en «kjempesøt dame» i restauranten, som ville snakke med Monica. Damen var Anne Brambani Jebsen, et annet medlem av familien. «Jeg betaler den regningen på navnebytte, er flau over slekta, vi setter så pris på at du vil hedre Brambani». Sa damen. – Så ble jeg som «en del av familien», jeg får blomster hvert år, de har laget bok om Brambani som ligger til beskuelse i restauranten, de har gitt meg gamle fotografier som henger på veggene her. ... en veldig hyggelig payback til meg. 

 Deretter fulgte oppussing, forsinkelser, laber anmeldelse i Budstikka, banklån... og sparepenger som rant ut. – Det tar år å rette opp et dårlig inntrykk fra en matspalte, men anmeldelsen ved neste korsvei var derimot veldig bra, og besøkstall og tilbakemeldinger ellers talte for seg.

 

 Veien videre

 Prosessen gikk sin gang, læringskurven var fortsatt bratt, og sammen med sønnen Fredrik, tok Monica voksenopplæring innen kokk og servitørfaget. – Det var 17-18 timer med jobbing i døgnet, det var slitsomt, det var underskudd, men det var artig. Det blir en livsstil. Prosjektet er blitt til en familiebedrift. Det er så godt å ha med familien, man kan stole på «sine», det gir trygghet. Fredrik, som har gått gradene gjennom beinhard jobbing, er nå kjøkkensjef og skal etterhvert ta over en del av aksjene. Etter pandemien vel og merke.

Klesbutikken vegg-i-vegg ble innlemmet i lokalene for 4 år siden. – Det har gitt oss mer å spille på og hjelper veldig. Der har vi selskaper og vanlig drift om hverandre, og vi har mange idéer for interiøret. Som også er satt på vent til etter korona.

 

 Korona

 Etter 3 gode år «i pluss», var fjoråret en katastrofe. For oss som for mange i vår bransje. Vi er likevel optimistiske. Vi er en ryddig og etablert bedrift, vi har «fått et navn og rykte» og får masse positiv feedback fra kundene våre. Jeg er utrolig rørt og glad over støtten lokalbefolkningen og faste gjester viser. Det er telefoner, det er mailer, folk bryr seg - de bestiller og kjøper. Det er en hjertevarme uten like.

Vi har en stor krets med stamgjester, og kjernen er herfra. Gjestene rommer hele spekteret; fra de helt unge, via venninner, kjærester, familier - til eldre og pensjonister. Det er grupper, businesstreff, møter og lunsjer. Noen kommer alene nå under koronaen, det er gjerne de eldre. For noen en liten barriere, kanskje er vi de eneste de prater med den dagen. Mange av dem har handlet i kaffe- og te-butikken siden starten i -56. Det sitter langt inne å stenge ned, dette er blitt en viktig lokal møteplass.

Bakgården har 10-års jubileum i år, og vi har store planer vi håper vi kan lansere med bla. latinamerikansk festival i juni. Det er drevne folk som står bak konseptet, det blir dansekurs, fokus på «gamle» Sandvika, masse historie, og selvsagt god mat og drikke fra Caspar.

Nye Sandvika

 Det blir spennende og gøy med «nye Sandvika», vi ønsker oss mer trøkk i byen. Nå er håpet at det ikke blir altfor mye forstyrrelse og bråk, det er en utfordring. Allerede har vi vært påvirket av byggeprosjekter, vi håper vi ligger litt skjermet, og at man har fokus på å minske støy og kaos. Folk går hvis det bråker, og det er helt forståelig.

Menyen

 – Menyen er selvsagt italiensk-inspirert, men jeg er norsk, og vi kan aldri bli et rendyrket italiensk spisested. Konseptet er bygget rundt Brambani, og skal passe for alle. Her er det noe for enhver smak, enten det er en stor 3-retters eller et mindre måltid med pizza. Menyen byttes ut 3-4 ganger i året, sommerstid er det mange som kommer for blåskjell og Fish&Chips. Det er rustikt, det er min stil, og sånn skal det være. Gode råvarer og kvalitet er et must, man kan ikke lure folk, de vet hva de vil ha idag.

– Vi satser alt på å overleve «dette her», at det går seg til. Når det gjelder skjenking, må det skje noe innen én måned, det er helt essensielt. Vi er ikke redde for å bli smittet her, vi har gode rutiner, og ivaretar smittetiltakene på alle mulige måter. Min helsefaglige bakgrunn kommer godt med nå, vi har fått mye ros for å være nøye, avslutter Monica.